10.september

Jeg kommer aldri til å gifte meg. På høsten. Ihvertfall ikke 10.september, kanskje ikke i september i det hele tatt. Det er sikkert noen som lurer på hva som skjer denne datoen, og det hender jeg ikke svarer på sånne teite spørsmål, men altså: 10.september er jaktstart for rype og skogsfugl. For meg er det spesielt skogsfugljakta som er grommest, selv om rypejakta heller ikke skal kimses av.

I år har det flere steder vært full klaff både med værforhold, temperatur, insekter, smågnagere, kort sagt de fleste av faktorene som skal til for å gi et topp år for skogsfugl og rype. Trysil er et av stedene som nærmest lovte bort tiur og orrfugl i bøtter og spann til de som var så heldige å få kjøpt kort. Vebjørn og jeg var for en gangs skyld ute i god tid, og hadde fått kort på et 193 000 dekar stort område sentralt i Trysil. Jeg innrømmer glatt at jeg i ukene før jaktstart har fantasert om baksende tiurer under skjørtegraner og orrhaner i kjapp flukt, og kanskje et fuglefall eller to. 9.september satte vi oss i bilen og kjørte mot Trysil.

Fin-fint skogsfuglterreng opp mot Trysilfjellet

Etter å ha blitt servert en særdeles god middag hos søstera mi og mannen hennes som bor bokstavelig talt midt i jaktterrenget vårt, falt vi i en urolig søvn og våkna lenge før alarmen ringte. Klokka sju var vi ute i skogen. Kroppen var i helspenn og eventuelle latente hjerteinfarkt kunne når som helst utløses. Men vi overlevde begge to. Fuglene var ikke helt fraværende, men litt skuffende var det. Før lunsj hadde vi støkka et 20-talls fugler, og bortsett fra et bomskudd på Vebjørn sin kant, var det ingen stor muligheter. Men sola var på plass og lunsjen og kaffen smakte særdeles godt!

En dag uten fugl, men allikevel helt
greit å være på jakt i sånn vær høyt til fjells.
Det fortsatte i samme duren etter lunsj. Lite fugl på vingene og ingen skuddsjanser. Slik er det med skogsfuglen (tiur, røy, orrhane, orrhøne, jerpe, forsåvidt også rype), de er sanne mestere i å fly opp bak trær og byr sjelden på helt åpenbare skuddmuligheter. Det som også er typisk for skogsfugljakta er at brått så får man en bra mulighet. Vebjørn får draget på en orrhane og den detter i smellen, hans første orrhane! Stor stas og vi var der vi skulle være: i gang!

Jadda!

Og slik gikk dagene med ikke veldig mye fugl og nesten ikke skuddmuligheter. Vebjørn skyter ei orrhøne, mens jeg er langt etter skjema med et bomskudd og ingen fugl. Tredje jaktdag er det derimot jeg som får full klaff. Etter å ha kryssa ei stor myr kommer vi inn i strøken skog på andre siden hvor det formelig lukter tiur. Brått braker det til fra et grantre og russerhagla gir lyd fra seg. Jeg er usikker på om jeg traff, men følger på noen meter for å se om det kan ligge no fjær. Ser ingen fjær, men derimot en tiur som løper unna og blir borte. Forstår at jeg traff tiuren, men den er mest sannsynlig vingeskutt, en kjedelig situasjon. Skadeskutt skogsfugl forsvinner kjapt og kan være vanskelig å finne igjen for den som ikke har hjelp fra hund. Jeg spurter det jeg er kar om og 30 meter lenger fremme finner jeg tiuren igjen i myrkanten. Der får den skudd nummer to og tiuren er min! Min tredje tiur noensinne, stor stas og vill jubel!

Fornøyd!

Vi roer ned et lite timinutt før vi tusler videre langs etter myrdraget. En halvtime seinere roper Vebjørn "mot deg" og jeg får en orrhane servert på sølvfat i et høyt sideskudd og den får en solid treff. Tiur og orrhane på samme dag er ikke hverdagskost, ihvertfall ikke for meg!

En grei dag på jakt...

Turen var i stor grad berga for min del nå som tiuren var i boks. Men vi hadde et par dager til å jakte på, og å dra tilbake til Ås og skole var igrunn ikke noe alternativ. Nest siste jaktdag våknet vi til et realt drittvær. Med vind, regn og tåke fristet mer å reise ned til Hege og Pitchu og spille playstation og drikke kakao. Men vi kom oss ut i møkkaværet, en seier i seg selv. Etter en times jakt eller så, kommer vi inn i virkelig strøken tiurskog. Store, gamle grantrær med mindre myrpartier; det lukter fugl.. Og jaggu smeller det ikke fra hagla til Vebjørn. Jeg skjønner tegninga da jeg ser Vebjørn småløpe mellom granleggene og ut på ei lita myr, etterfulgt av ville jubelrop; han har skutt sin første tiur!

Minuttet etter at tiuren er skutt. En glad jeger!
Med tomme brennvinsflasker og en tiur i hver vår hånd avslutta vi jakta dagen etter. Ikke de avsindige mengdene med fugl vi hadde sett for oss på forhånd, men sånn er det jo aldri. Godt fornøyde var vi uansett! Og når jaktlysta melder seg igjen, er ikke Totenåsen langt unna.