Det som er så fordømt med å jobbe på høsten, er at man sitter med dårlig samvittighet fordi man egentlig burde vært ute på jakt. Det lureste man da kan gjøre er å ta ut noen "sykedager", evt ferie, og reise til skogs.
Med dårlige takseringer fra både fjell og skog fra sør til nord, var ikke optimismen før høstens fuglejakt den helt store. Men det er rart med det, når man såvidt har gnidd søvnen ut av øynene og hagla er ladd morran 10.september, kommer trua allikevel! Og det blei ikke så gæli som jeg hadde trudd!
 |
| Jaktterrenget på Totenåsen innhyllet i tåke. Store forventninger! |
 |
| Knall start første jaktdag! |
 |
| Seidel slapper av i sola ved Myrsjøen |
|
|
 |
| Fin fugl og god mat! |
De første dagene er unnagjort, og resultatet har vært bra. Ei røy og ei jerpe på støkkjakt og Seidel har hatt flere fine stander, men uten at jeg har fått skutt for han. Det har vært helt greit med fugl - ikke noe toppår, men heller ikke det bunnåret som mange snakket om.
Tiurene har jeg ikke klart å komme på skuddhold av disse dagene. Enten har de letta på for langt hold, eller så har det vært sju kubikkmeter med granheng mellom meg og fugger'n. Eller så har de rett og slett bare blitt sittende og vente til jeg har gått forbi. Smarte fugler.
Men pokker heller, det blir ikke tiur hvis man ikke prøver! Torsdagen første jaktuka sender jeg melding til broren min og lurer på om han vil være med å skyte tiur. Han må få med seg Hotel Cæsar og takker nei. Synd for han.
Jeg har allerede planen klar. Det er en gammel og slu krok som har lurt meg opptil flere ganger både i fjor og året før, men nå er det min tur. Tiurer kan være ganske stasjonære og holde seg i det samme området over flere år, men man skal allikevel ha mye flaks og selvfølgelig være svært dyktig for å overliste dem. Etter en times jakting begynner jeg å nærme meg området jeg har vært i utallige ganger før, uten å hatt hellet med meg. Terrenget er så strøkent som det kan få blitt, med en blanding av gammal gran og furu, med partier av yngre skog og småflater innimellom. Brått hører jeg vinger som slår bak noen granbusker, uten at jeg får se noe. Så bakser det i vinger igjen, og ut kommer det en tiur, helt åpent på 20 meter. Jeg får det nødvendige sekundet på å hive opp hagla og skyte, og tiuren faller i bakken.
Så enkelt kan det altså være, selv om regelen er det stikk motsatte. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har blitt lurt av det flotteste viltet vi har i skogen vår. Stolt, men også vemodig, løfter jeg opp fuglen. En praktfull kar, og er trolig han jeg har vært i nærheten av flere ganger før. Det er dette man lever for som jeger, rein og skjær jaktlykke!
 |
| Skogens flotteste! |
Man blir alltid litt metta etter ei uke med mer eller mindre sammenhengende jakt. Men jaktlysta kommer snikende tilbake også, og høsten var på det tidspunktet enda ung, så det ble tid til mer jakt. Men nå får det være nok snakk, og lar heller bildene tale!
 |
| Omnomnom |
 |
| Le Seidel tar det med ro blant blåbæra |
|
|
|
|
 |
| Seidel ute i fint søk | | | | | | | | |
|
 |
| Tiurskog! | |
 |
| Riiimelig fornøyd her ja, tiur nr 2 for sesongen! |
|
|
|
 |
| Pent lite bål |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Og nå var det visst snart jul. Høsten går fort, men om man begynner å telle på dagene, er det neimen ikke lenge igjen til 10.september. Om jeg synes de mørke dagene uten haglesmell og tunge vingeslag blir litt for tunge å bære, kryper jeg til skogs, legger beina høyt og åpner ei flaske knert - og tenker tilbake på de gode jaktminnene fra i høst. God jul og godt nytt år!
 |
| -23 grader og en helt OK stjernehimmel på Totenåsen |
