10.september

Jeg kommer aldri til å gifte meg. På høsten. Ihvertfall ikke 10.september, kanskje ikke i september i det hele tatt. Det er sikkert noen som lurer på hva som skjer denne datoen, og det hender jeg ikke svarer på sånne teite spørsmål, men altså: 10.september er jaktstart for rype og skogsfugl. For meg er det spesielt skogsfugljakta som er grommest, selv om rypejakta heller ikke skal kimses av.

I år har det flere steder vært full klaff både med værforhold, temperatur, insekter, smågnagere, kort sagt de fleste av faktorene som skal til for å gi et topp år for skogsfugl og rype. Trysil er et av stedene som nærmest lovte bort tiur og orrfugl i bøtter og spann til de som var så heldige å få kjøpt kort. Vebjørn og jeg var for en gangs skyld ute i god tid, og hadde fått kort på et 193 000 dekar stort område sentralt i Trysil. Jeg innrømmer glatt at jeg i ukene før jaktstart har fantasert om baksende tiurer under skjørtegraner og orrhaner i kjapp flukt, og kanskje et fuglefall eller to. 9.september satte vi oss i bilen og kjørte mot Trysil.

Fin-fint skogsfuglterreng opp mot Trysilfjellet

Etter å ha blitt servert en særdeles god middag hos søstera mi og mannen hennes som bor bokstavelig talt midt i jaktterrenget vårt, falt vi i en urolig søvn og våkna lenge før alarmen ringte. Klokka sju var vi ute i skogen. Kroppen var i helspenn og eventuelle latente hjerteinfarkt kunne når som helst utløses. Men vi overlevde begge to. Fuglene var ikke helt fraværende, men litt skuffende var det. Før lunsj hadde vi støkka et 20-talls fugler, og bortsett fra et bomskudd på Vebjørn sin kant, var det ingen stor muligheter. Men sola var på plass og lunsjen og kaffen smakte særdeles godt!

En dag uten fugl, men allikevel helt
greit å være på jakt i sånn vær høyt til fjells.
Det fortsatte i samme duren etter lunsj. Lite fugl på vingene og ingen skuddsjanser. Slik er det med skogsfuglen (tiur, røy, orrhane, orrhøne, jerpe, forsåvidt også rype), de er sanne mestere i å fly opp bak trær og byr sjelden på helt åpenbare skuddmuligheter. Det som også er typisk for skogsfugljakta er at brått så får man en bra mulighet. Vebjørn får draget på en orrhane og den detter i smellen, hans første orrhane! Stor stas og vi var der vi skulle være: i gang!

Jadda!

Og slik gikk dagene med ikke veldig mye fugl og nesten ikke skuddmuligheter. Vebjørn skyter ei orrhøne, mens jeg er langt etter skjema med et bomskudd og ingen fugl. Tredje jaktdag er det derimot jeg som får full klaff. Etter å ha kryssa ei stor myr kommer vi inn i strøken skog på andre siden hvor det formelig lukter tiur. Brått braker det til fra et grantre og russerhagla gir lyd fra seg. Jeg er usikker på om jeg traff, men følger på noen meter for å se om det kan ligge no fjær. Ser ingen fjær, men derimot en tiur som løper unna og blir borte. Forstår at jeg traff tiuren, men den er mest sannsynlig vingeskutt, en kjedelig situasjon. Skadeskutt skogsfugl forsvinner kjapt og kan være vanskelig å finne igjen for den som ikke har hjelp fra hund. Jeg spurter det jeg er kar om og 30 meter lenger fremme finner jeg tiuren igjen i myrkanten. Der får den skudd nummer to og tiuren er min! Min tredje tiur noensinne, stor stas og vill jubel!

Fornøyd!

Vi roer ned et lite timinutt før vi tusler videre langs etter myrdraget. En halvtime seinere roper Vebjørn "mot deg" og jeg får en orrhane servert på sølvfat i et høyt sideskudd og den får en solid treff. Tiur og orrhane på samme dag er ikke hverdagskost, ihvertfall ikke for meg!

En grei dag på jakt...

Turen var i stor grad berga for min del nå som tiuren var i boks. Men vi hadde et par dager til å jakte på, og å dra tilbake til Ås og skole var igrunn ikke noe alternativ. Nest siste jaktdag våknet vi til et realt drittvær. Med vind, regn og tåke fristet mer å reise ned til Hege og Pitchu og spille playstation og drikke kakao. Men vi kom oss ut i møkkaværet, en seier i seg selv. Etter en times jakt eller så, kommer vi inn i virkelig strøken tiurskog. Store, gamle grantrær med mindre myrpartier; det lukter fugl.. Og jaggu smeller det ikke fra hagla til Vebjørn. Jeg skjønner tegninga da jeg ser Vebjørn småløpe mellom granleggene og ut på ei lita myr, etterfulgt av ville jubelrop; han har skutt sin første tiur!

Minuttet etter at tiuren er skutt. En glad jeger!
Med tomme brennvinsflasker og en tiur i hver vår hånd avslutta vi jakta dagen etter. Ikke de avsindige mengdene med fugl vi hadde sett for oss på forhånd, men sånn er det jo aldri. Godt fornøyde var vi uansett! Og når jaktlysta melder seg igjen, er ikke Totenåsen langt unna.

Duejakt!

21.august er en magisk dato for meg og mange fler, en dato som fint kan måle seg med julaften, 16.mai og kristi himmelfart. 21.august starter nemlig duejakta, og etter flere ukers jaktiver, får man endelig utløst jaktlysta!

Vi duejegere er prisgitt bøndene som dyrker korn, erter, ryps og andre vekster som duene setter pris på. Etter utallige ringerunder og besøk hos diverse bønder rundt om kring på bygda er det bare å pakke sekken og lokkeduene og fylle termosen med kaffe og sette seg til i åkerkanten!
Var litt usikre på åssen jaktstart i år kom til å siden de fleste åkrene ikke var trøska enda og at vi dermed ikke ville ha noe sted å jakte. Men det ordna seg greit etter å fått tillatelse av en skravleglad storbonde som bare var glad for at vi holdt duene unna erteåkeren hans.
Morran etter var vi på plass og duene lot ikke vente på seg. Vi hadde ikke sitti lenge før de første duene dukka opp, og så gikk det slag i slag. Haglene smalt fra to hold; Magnus (bror) og jeg utgjorde Team Sletta, mens Frode og Vebjørn representerte Kapp. Sletta skaut seieren i land med totalt 34 duer denne morran (på grunn av ekstreme skyteferdigheter, ikke på grunn av flaks). Frode og Vebjørn hadde også et pent knippe duer!

En av mange treffere denne dagen! Jeg er
skytter, Magnus er fotograf.

Ettermiddagsøkta ble noe roligere, mye på grunn av at godplassen vår fra morran var stjælt av to ekstremt skyteglade svirebrødre fra bygda. De er nok mer glad i å skyte enn å spise duene, da de faktisk graver dem ned, i jord, under bakken, fremfor å lage biff. Forstå det den som kan.
Men, det ble da duer denne ettermiddagen, og når vi i tillegg får gratis marsipankake hos John, skal man ikke klage!

Fornøyd etter morrasøkta!

Bedre det her enn å grave dem ned.

Flekkmarihånd

Neste orkidé ut er flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata). Flekkmarihånd er ikke spesielt sjelden, men når den står i full blomst i juni og juli er den svært så pen å se på! Detaljene i hver enkelt blomst kommer enda bedre frem med et makroobjektiv (i dette tilfellet 105 mm Makro fra Sigma, kanonobjektiv!).

Flekkmarihånden på bildene er fotografert på ca 900 moh i ute på ei myr. Den er altså ikke spesielt kravstor med tanke på voksested og vokser både i lavlandet og opp mot fjellet. I motsetning til mange av de andre kalkkrevende orkidéene, kan flekkmarihånd vokse på riktig sur og elendig jord.

Orkidéer!

Jeg har aldri vært noen stor botaniker, og kommer aldri til å bli noen heller, men de siste par årene har jeg virkelig fått opp øynene for den fantastiske floraen vi har i Norge. Spesielt orkidéene har jeg blitt interessert i og  i Norge har vi ca 36 arter (ca 26 000 på verdensbasis).

Første orkidé ut er småtveblad (Listera cordata), oppkalt etter den engelske naturforskeren Martin Lister, cordata etter hjerteformen på de to bladene nederst på stilken.

Småtveblad er med sine 5-10 cm en av de minste orkidéene som vokser i Norge. Den blir i likhet med de fleste andre orkidéer pollinert av insekter, men den er ikke spesielt kravstor hva gjelder næringsforhold på voksestedet. Dermed kan man finne denne på relativt kalkfattige voksesteder også opp mot fjellet.
Insekter som ikke er sterke nok til å trekke med seg polliniene ut limes fast inne i blomsten, og som Darwin skal ha sagt, "straffes for å ha forsøkt seg på et arbeid som oversteg dets krefter, ved ynkeligen å måtte omkomme."

Tiurleik

Til tross for 20 kilos sekk og råtten snø, gikk turen inn til vår "egen" tiurleik et sted på Totenåsen rimelig greit. Ihvertfall for oss som hadde ski med feller; den råtne snøen var ikke like nådig med trugegjengen.. Kald pils og grillmat var helt greit da vi kom fram!
Siden dette var første natt på ny leik la vi oss på tre forskjellige steder for å prøve å lokalisere hvor fuglene spilte. Pitchu og Magnus la seg på et sted og Tom Audun og jeg på hvert vårt sted. Tiurene kom som bestilt i 21.30-tiden og de spilte ei stund utover morgenen. Tom Audun var den eneste som fikk tatt noen bilder og vi var strålende fornøyd over å ha funnet tiurleiken!


Studentlivet er såpass bedagelig for tiden (er det ikke alltid det?!), så jeg valgte å ta ei natt til på leiken fremfor forelesning i fiskeforvaltning. De voksne måtte på jobb!
Denne natta la jeg teltet opp imot myra hvor Magnus og Pitchu hadde sett tiuren spille morgenen før. Spillet begynte relativt rolig, helt inntil det landa ei røy på leiken. Det virka som om noen hadde skrudd på en bryter, for plutselig raste det inn tiurer fra alle kanter! Tilsammen telte jeg sju tiurer og tre røy ute på myra. Ingen brydde seg om de taktfaste klikkene fra kameraet. Og da ei røy landa oppå teltet mitt, og sjefstiuren stod én meter i fra og glodde rett inn i Sigmaen, skal jeg ærlig innrømme at hjertet slo noen slag kjappere enn det vanligvis gjør. Tiuren er en STOR fugl når man såvidt skimter den på støkkjakt. På én meters hold blir man nesten redd!



Røya er en fantastisk vakker fugl når man kan studere den på nært
hold!

Bruker er pop-up kamuflasjetelt og ekstra kamfulasjenetting for at
fuglene ikke skal bli nervøse. Teltet er altfor lite for en lang
mann! Sjekk forøvrig alle sporene foran teltet..

Da vart det blogg på meg og...

Etter å ha fulgt flere naturfotoblogger det siste halve året (Kjartan Trana, Terje Sylte, Stian Holmen mfl.), fant jeg ut at det var på tide å starte min egen. Våren er ei tid jeg bruker mye til fotografering, spesielt på grunn av leikaktiviteten til hønsefuglene i vår norske natur. Jeg ser også fram mot varmere dager med blomstring og spennende insektliv og hva dette fører med seg av makrofotografering!

Uansett, vi er i gang!
Selv om folk sikkert begynner å bli lei av leikbilder, begynner jeg med å legge ut noen bilder fra årets første (og eneste) natt på orrhaneleik. Bildene er tatt et sted på Totenåsen..




Dessverre litt "flatt" lys denne morgenen, men det er jo sånt man ikke får gjort noe med (skulle gjerne hatt morgensola utover myra..). Kunne ikke se noen parringer av den ene høna som var her denne morgenen, men det var bra trøkk på leiken!